Månedlige arkiver: februar 2013

Den skal tidlig krøkes som god stereotype skal bli

4 svar

Jeg kler på babyen vår det vi har av rene ullklær;  det betyr hvit body, rosa strømpebukser, lyseblå og hvit genser. Resultatet? Forvirring. For hvordan skal folk se om vi har gutt eller jente nå? De kan kanskje se på smokken? Nei. Den er gjennomsiktig. Damen på apoteket sier at vi kanskje bør kjøpe en smokk med sterkere farge eller motiv. Det finnes smokker med biler på. For gutter. Det finnes smokker med feer på. For jenter. Bilene er blå. Feene er rosa. Barnet er åtte uker gammelt og altfor liten til å bli tvunget inn i en bås.

Men forventningene er på plass allerede før stakkaren er født. Det skal bli en stor og sterk gutt eller en søt jente.  (Det skal i alle fall ikke bli en søt gutt eller enn stor jente). Jeg reagerer og får beskjed om at det er bare sånt folk sier. De mener ikke noe med det. Men av og til har ting «man ikke mener noe med» likevel konsekvenser.

Har du hørt om «Heelarious» som lager sko med hæler på til små babier? Riktignok myke hæler – for en baby på seks måneder går likevel ikke og hælene er bare til pynt. Datteren vår har også allerede fått sin første LBD – Little Black Dress. Den har glitter på. Nevnte jeg at hun er åtte uker? Den skal tidlig sminkes som god jåle skal bli.

Jeg tror på at «man ikke mener noe med det» men det sender likevel ut en signaleffekt. Om hva jenter skal bry seg om og like. Om hva gutter skal bry seg om og like. Om kjønnsroller og hvordan verden skal være og ens rolle i den.  Jeg tror ikke en gang det er alltid er vårt valg. For hva har de i butikken på sykehuset? De har blått eller rosa. Det er gutteleker og jenteleker. Babyen vår har en grønn ugle der det står på lappen: «owl, boy».  Det er forhåndsbestemt: grønne stoffugler er for gutter –  selv  når det gjelder leker for barn som er så små at de ikke vet hva kjønn er.  Men på et eller annet tidspunkt begynner de å identifisere seg med boksene de har blitt puttet inn i; om du bare har dukker på lekerommet så leker du vel med dukker da?

Marks & Spencer markedsfører  f.eks leker som har med vitenskap å gjøre som gutteleker. Jenter skal kanskje leke med noe annet?

408403_126810250819389_372038415_n

Vel. Det handler ikke om at jenter ikke skal kunne leke med glitter og rosa feer; det handler om at det bør gutter også få muligheten til. Om at biler ikke trenger å være rosa for at jenter skal kunne leke med dem.

Poenger er at først og fremst er barn barn.  Og at de selv kan få lov til å finne ut hva de liker å leke med.

Jeg foreslår derfor at rosa-blå-skillet byttes ut med følgende paradigme:

Med pasienten i sentrum. Av hvadda?

Skriv en kommentar

Jeg var så godt i gang med å klage på telefontjenestene til offentlige helsetjenester at jeg like gjerne kan fortsette med helsesektoren. For det er ikke bare telefontjenestene det går på. Det er også denne greia, hva var det igjen, jeg tror det heter Pasienten i sentrum. For altfor ofte får jeg inntrykk av at det ikke er slik det er; at offentlige helseansatte mangler grunnleggende kommunikasjonsopplæring når det gjelder nettopp kommunikasjon med pasienter eller pårørende.

Ok. En ting er at legen sier “øøøh, jeg finner ikke hodet!” når vedkommende driver og presser rundt på magen din på svangerskapskontroll. Jeg kan leve med det, jeg så jo selv at babyen hadde et hode da jeg var på ultralyd, og jeg har aldri hørt om at fostre på mystisk vis mister hodet sitt underveis.

Noe annet er kommunikasjonen du får på f.eks sykehushotellet og på sykehuset.

Der du ankommer med et fødselsbrev med omtrent ett ønske: at jordmor snakker engelsk så dere begge forstår hva som skjer, og jordmor istedenfor foreslår at du oversetter alt til din mann mens du likevel ligger der med rier og ikke har noe bedre å gjøre.

Der ingen sier at de kommer til å komme inn midt på natten (gjerne rett etter at du endelig har sovnet) for å ta temperaturen på barnet ditt.

Der du får beskjed om å møte opp klokken 08.00 slik at den nyfødte kan undersøkes av barnelegen, og så ringer de klokken 07.00 mens du holder på å få mat i den bitte lille, og sier “hvor er dere? Kom med en gang!” så du avbryter matingen og har den sinteste babyen på hele Ullevål, så sint at legen ikke klarer å lytte ordentlig på barnet likevel.

Der du plutselig får beskjed om at de må ta ekstra blodprøver av barnet, og når du nervøst spør damen som holder rundt barnets ankel og tapper en fjerde sylinder med blod fra det hva det er som skal testes får du svaret “ jeg vet ikke”, kort og kontant.

Der du får beskjed om å bli en dag ekstra for det er mer som skal undersøkes, og du er nervøs og sliten og spør hvor alvorlig dette er og får svaret “spør legene i morgen heller” for det er akkurat slike svar som beroliger og gir en ok natts søvn.

Der måltider plutselig bytter tidspunkt men ingen får beskjed og dere møtes foran kantinten, fem forvirrede, nybakte mødre som er skrubbsultne men nettopp har gått glipp av lunsj fordi de kjørte åpningstider for helligdager på en mandag etter å ha forklart at det ikke er helligdag i dag.

Der, når babyen er sulten og gråter og gråter og gråter, og du ikke har melk nok og er på gråten selv, og du spør vaktlederen hva du kan gjøre, du får svaret “barnet ditt er sultent, du må gi det mat,” som om du ikke selv forstår at det er det som er problemet. Og du sier “ja, jeg vet det, men jeg har ikke nok å gi det og det er så ekstremt sulten at vi ikke klarer å roe det”  hvorpå vaktleder gjentar “barnet ditt er sultent, har du gitt det mat?”.

Der vaktleder ikke forstår norsk fra vestlandet og ikke snakker engelsk, slik at hverken du eller din mann klarer å kommunisere, så hun sier “barnet må få mat” uansett hva du spør om. Som f.eks “når får vi resultatene fra blodprøvene?”.

Der du kan bli så stresset av at denne vaktlederen er den eneste sykepleieren du får noe med å gjøre så du begynner å gråte i kantinen når du finner ut at vedkommende er leder for neste vakt også – tredje dagen på rad.

Der du er så lettet når du er vel hjemme igjen at du tenker at fy søren, dit drar jeg ikke tilbake til.

Men det stopper jo ikke der. Hva med helsestasjonen? Når du ringer og har forkjølet baby, og de ikke svarer før det har gått over en time, og du forklarer at barnet på fem uker er tett i nesen og hoster og har feber, hva kan du gjøre?

Svaret: “Det høres ut som barnet ditt er forkjølet.”
Og du svarer “ja, jeg vet det, det er derfor jeg ringer.”
Svaret: “Mange blir forkjølet om vinteren”.
(Smellet som kommer etterpå er telefonen din som du selv har kastet i veggen i det du innser det er dette du kaster bort tellerskritt og ventetid på).

Jeg lurer på om det som skal til for slike jobber er en særegen evne til å fastslå det åpenbare. Og jeg tenker takk og pris for internett. Og for den eneste telefonlinjen som hittil har fungert for oss: den til legevakten.

Hei du har kommet til en offentlig helsetjeneste så vennligst ikke ring.

2 svar

Jeg har ventet en stund nå på å bli bedt om å gi tilbakemelding på helsetjenestene til det offentlige, slik som helsestasjon og fastlege (HAHAHA, var ikke det et morsomt konsept? Tilbakemeldinger på offentlige helsetjenester? HAHAHAHAAA!). Det skjer aldri.

Banken er uslåelig når det gjelder dette, jeg kan ringe dem for å spørre om noe Relativt Uvesentlig, og sekunder senere blir jeg bedt om å gi en tilbakemelding på kvaliteten på telefontjenesten. Legekontorer og helsestasjoner? Aldri. Så går det opp for meg: de vil ikke ha tilbakemelding. Hva skulle de vel ville ha det for?

Så ettersom de ikke vil ha tilbakemelding skal jeg fortelle om de siste dagenes forløp.  Det forklarer  nok ikke hvorfor de ikke vil ha tilbakemelding, men det forklarer i alle fall hvorfor jeg vil gi tilbakemelding okke som.

Torsdag: Babyen vår er syk. Hun er snørrete og surklete og ikke seks uker gammel enda. Nybakt mor ringer til legen sin for å spørre om vi kan komme inn med baby. Legekontorets telefonsvarer sier «Vi er ute til lunsj og er tilbake klokken 13». Klokken er forøvrig 13.30 når jeg ringer.  Jeg ringer tilbake klokken 14. Kontoret er fortsatt stengt til lunsj. Klokken 14.30 er de enda stengt. Og klokken 15.00 har de stengt for dagen. Om det er alvorlig, ring legevakten. (Jeg ringer legevakten, de sier hva jeg må se etter og når jeg eventuelt bør ta babyen med dit).

Natt til fredag puster baby fort. For fort. Dessuten er hun sørpe tett. Vi pakker henne inn i bilsetet og kjører til legevakten. På veien dit kvikner hun til, forøvrig, så etter å sjekke pusten og temperaturen får vi mer råd før vi drar hjem igjen. Klokken er tidlig fredag morgen når vi endelig kommer oss i seng. Vi sover til 12 neste dag. Og når jeg står opp, ringer jeg legen min igjen (HAHA!) for å spørre om de kan sjekke Frk.Baby også når jeg skal inn på min seksukerskontroll på mandag. Den automatiske svareren informerer meg om at telefonen er stengt for dagen. Om det er alvorlig, ring legevakten.

Lørdag morgen er det alvorlig, og vi er på legevakten der vi blir henvist til sykehuset. Mandag er vi tilbake på sykehuset igjen. (Vesla har fått bronkiolitt fra RS-viruset). Jeg har flaks den mandagen: mens legene undersøker Frk.Baby må jeg bare ringe min lege fire ganger før de tar telefonen så jeg kan avbestille timen min.

I løpet av helgen har Frk.Baby blitt hele seks uker gammel og vi skal på seksukerskontroll. Jeg tenker som så, at det kanskje ikke er bra for andre små babyer å bli utsatt for smitte. Så jeg ringer helsestasjonen for å spørre om vi skal komme selv om Frk.Baby er syk. Klokken er 08.30.  Telefonen ringer og ringer. Og ringer. Så kommer den innspilte stemmen som sier at telefonen er åpen fra 08.15 til Et Eller Annet Tidspunkt. Bare at ingen tar den.  Og jeg ringer fem ganger i løpet av en time før jeg får svar; Nei, for all del, hold smittefaren hjemme, er dere gaaale, ikke ta med baby hit nå!

Det triste er at dette reflekterer resten av svangerskapets forløp når det gjelder helsetjenester. Når jeg ringer for å bestille time hos jordmor, f.eks, må jeg også ringe utallige ganger. Deretter får jeg kjeft fordi jeg ringer midt i fellesferien.  Jeg forklarer at jeg har vondt og vil ha noen råd. (Hvordan kan jeg finne på noe slikt da, midt i fellesferien?). Jeg ringer 20 juli og får en time 11 september. «Kan jeg får noen råd over telefonen da?» spør jeg. «Jeg har smerter og det gjør meg engstelig for babyen«.
«Nei,» svarer damen i resepsjonen. «Du må komme hit selv. Dessuten ringer du midt i fellesferien!».

Fordi det er så vanskelig å nå gjennom på telefonen om man har noe å gjøre på dagen som ikke går ut på å vente og ringe og vente og ringe, blir jeg superglad når jeg finner ut at legen min har en nettjeneste man kan booke timer gjennom. Endelig! Så jeg går dit for å bestille. Jeg krysser av på at jeg vil ha en morgentime, men at jeg er fleksibel på hvilken dag. Deretter må jeg trykke inn mobilnummeret. Så får jeg beskjed at denne tjenesten koster penger.  Deretter får jeg en tekstmelding om at jeg har fått en time klokken 14.30. Ikke helt hva jeg vil kalle morgen, men det koster sikkert penger å rette opp i det også, så jeg lar det være.

Mitt ønske til offentlige helsetjenester er ganske enkel:  TA TELEFONEN,FOR SVINGENDE! Og om det er umulig, så la folk bruke E-POST. Eller RING DEM TILBAKE om du ikke kan ta telefonen når de ringer.

Jeg skal egentlig bestille ny time til seksukerskontroll snart, men har en mistanke om at det er bedre for helsen min å la være.

Vokt dem for magen

1 svar

Det er ikke bare-bare å marsjere opp til noen på trikken og si «Fløtt deg, eg ve ha sete ditt!».  Eller, for å si det på en annen måte: «unnskyld, men kunne jeg få lov å sitte der?».  Gjør jeg det, vil jeg selvsagt ende opp med å spørre noen som nylig har hatt en operasjon, eller har en sykdom som gjør at de virkelig trenger å sitte. Og det etter man har banet seg vei gjennom en full 13-trikk i rushtiden.

Man skulle tro at folk kunne se det. Men de gjør ikke det; jo mer den vokser, jo mer usynlig blir den. Jeg snakker altså om magen.

Den gravide magen. Ikke sånn fjerde-måned-«jeg-lurer-på-om-alle-tror-jeg-spiser-for-mye-sjokolade»-magen, men sånn «shit-jeg-håper-ikke-vannet-går-på-trikken»-mage. Sånn mage som buler ut slik at magens eier umulig kan kneppe igjen jakken sin lenger.

Men den er altså usynlig. Omtrent hver dag er den usynlig, jeg kan telle gangene noen har gitt opp et sete til den store magen på en hånd. Og jeg snakker som en som har pendlet med 13-trikken så og si to ganger til dagen i løpet av hele svangerskapet.

Siden jeg er for pysete til å simpelthen spørre (jeg tenker: alle med øyne i hodet må jo se at det ser ut som jeg har spist en basketball – og at den spretter der inne), vurderer jeg å dytte magen min opp i ansiktet på noen, men jeg lærer fort dette: jo nærmere en gravidmage kommer, jo mer interessant blir telefonen, boka , vinduet eller tyggisen som er tråkket fast i gulvet i midtgangen.

En gang går jeg på bussen, helt fremme, der jeg ser et ledig sete. Mens jeg vagger meg mot det, skviser en tenåringsjente seg forbi og setter seg på det.  Det er da jeg tror jeg skal til å eksplodere, det er da jeg skal til å vise sinnadamens sanne sinna-ansikt. Men det er da jeg  (eller skal jeg si resten av passasjerene som holder på å bli utsatt for sinnadamen?) blir reddet av en treåring.

En treåring som roper «PAPPA SE, DER ER EN DAME MED BABY I MAGEN!»

Det skjer noe nytt, da. Tre stykker reiser seg på en gang, de ser litt flaue ut, riktignok, men de reiser seg.  Og sinnadamen sier «tuuusen takk» og synker sammen i det ene setet.

På andre siden av midtgangen vinker treåringen blidt.
«Jeg er tre år,» annonserer hun.
«Du er toppen av god folkeskikk», tenker jeg. Men jeg tenker også at jeg ikke har tid til å gå inn i en debatt om hva folkeskikk er med en fremmed treåring. Så jeg sier : «Jøss,  sånn som du oppfører deg trodde jeg at du var minst fire!».

Og treåringen gliser fornøyd.
Og sinnadamen får hvile ben og korsrygg i tre hele stopp før hun skal av.