Det er ikke bare-bare å marsjere opp til noen på trikken og si «Fløtt deg, eg ve ha sete ditt!». Eller, for å si det på en annen måte: «unnskyld, men kunne jeg få lov å sitte der?». Gjør jeg det, vil jeg selvsagt ende opp med å spørre noen som nylig har hatt en operasjon, eller har en sykdom som gjør at de virkelig trenger å sitte. Og det etter man har banet seg vei gjennom en full 13-trikk i rushtiden.
Man skulle tro at folk kunne se det. Men de gjør ikke det; jo mer den vokser, jo mer usynlig blir den. Jeg snakker altså om magen.
Den gravide magen. Ikke sånn fjerde-måned-«jeg-lurer-på-om-alle-tror-jeg-spiser-for-mye-sjokolade»-magen, men sånn «shit-jeg-håper-ikke-vannet-går-på-trikken»-mage. Sånn mage som buler ut slik at magens eier umulig kan kneppe igjen jakken sin lenger.
Men den er altså usynlig. Omtrent hver dag er den usynlig, jeg kan telle gangene noen har gitt opp et sete til den store magen på en hånd. Og jeg snakker som en som har pendlet med 13-trikken så og si to ganger til dagen i løpet av hele svangerskapet.
Siden jeg er for pysete til å simpelthen spørre (jeg tenker: alle med øyne i hodet må jo se at det ser ut som jeg har spist en basketball – og at den spretter der inne), vurderer jeg å dytte magen min opp i ansiktet på noen, men jeg lærer fort dette: jo nærmere en gravidmage kommer, jo mer interessant blir telefonen, boka , vinduet eller tyggisen som er tråkket fast i gulvet i midtgangen.
En gang går jeg på bussen, helt fremme, der jeg ser et ledig sete. Mens jeg vagger meg mot det, skviser en tenåringsjente seg forbi og setter seg på det. Det er da jeg tror jeg skal til å eksplodere, det er da jeg skal til å vise sinnadamens sanne sinna-ansikt. Men det er da jeg (eller skal jeg si resten av passasjerene som holder på å bli utsatt for sinnadamen?) blir reddet av en treåring.
En treåring som roper «PAPPA SE, DER ER EN DAME MED BABY I MAGEN!»
Det skjer noe nytt, da. Tre stykker reiser seg på en gang, de ser litt flaue ut, riktignok, men de reiser seg. Og sinnadamen sier «tuuusen takk» og synker sammen i det ene setet.
På andre siden av midtgangen vinker treåringen blidt.
«Jeg er tre år,» annonserer hun.
«Du er toppen av god folkeskikk», tenker jeg. Men jeg tenker også at jeg ikke har tid til å gå inn i en debatt om hva folkeskikk er med en fremmed treåring. Så jeg sier : «Jøss, sånn som du oppfører deg trodde jeg at du var minst fire!».
Og treåringen gliser fornøyd.
Og sinnadamen får hvile ben og korsrygg i tre hele stopp før hun skal av.
Bra skrevet! Som om jeg skulle skrevet det selv, bare at jeg aldri har vært gravid. Men, jeg har gått på krykker… litt av samme greia? Det er liksom veeldig synlig at jeg trenger å sitte nede. Allikevel kan bussjåføren finne på å kjøre før jeg har funnet et ledig sete, og de som sitter lengst fremme (på setene som er reservet for funksjonshemmede…) gidder ikke reise seg. Reagerer også på dem som ikke reiser seg for små barn. Unger skal ikke trenge å stå i bussen.