Egentlig skulle hun ikke bli noe som helst. Ikke enda i alle fall. Egentlig skal hun få velge selv. Det har alltid vært planen: hun får velge tro og livssyn selv når hun er gammel nok til  å tenke over det og ta et valg.

Før hun ble født skrev jeg til kirken og spurte om bekreftelse på at jeg ikke var medlem. Det fikk jeg –  i begynnelsen av januar 2013. Et par dager etterpå fikk vi invitasjon til dåp. I brevet sto det også at datteren vår, ca 1 måned gammel, var registrert i meldlemsregisteret deres fordi en av foreldrene hennes var medlem av statskirken.  (Som om ikke dette var nok var til og med brevet skrevet i comic sans!)

Det er jo bare en ting gjøre da, nemlig å ta kontakt med kirken. De innrømmer at det slettes ikke er slik at en av foreldrene hennes er medlem i kirken.  E-postene mellom oss flyr flittig, av og til avbrytes strømmen av faktiske telefoner.

Jeg forstår etterhvert at datteren min er registrert fordi menigheten har blitt informert av skattevesenet, som har blitt informert av sykehuset.
» Men det går jo ikke an,» eksploderer jeg. «Har ikke kirken og staten skilt seg?» For jeg tviler jo at på at alle andre trossamfunn også har blitt informert over babyen vår sin eksistens, ellers kunne hun jo blitt muslim, kristen, buddhist og scientolog på en gang.

«Er det så nøye da?» spør noen oss.
«Ja!» svarer jeg. Når hverken meg eller min mann er  med i statskirken, er det jo ingen grunn til å gå ut fra at vi vil hun skal være det. Og siden når det ble det skattevesenet og sykehuset sin jobb, å informere et trossamfunn om at et barn, som ikke tilhører nevnte trossamfunn, er født?

Jeg sier jeg vil melde henne ut. Fjerne henne fra registeret.
«Ja,» svarer kirken. «Men da trenger vi navnet hennes…»
(Merk: navnet var overhodet ikke nødvendig for å melde henne inn. Statskirken er altså litt som Hotel California, bare at du ikke trenger å sjekke deg selv inn en gang).
Så da er det bare å vente på attesten som bekrefter navnet hennes. Så kan hun få lov til å forlate kirken. Vi forklarer at vi vil det skal være hennes eget valg om hun vil være med i kirken eller et annet trossamfunn. Når hun gammel nok til å reflektere over det, men det er hun jo ikke nå, ikke som vi vet om i alle fall. La de små barn komme til meg – om de selv vil!

For å unngå lignende episoder, ble babyen vår nylig registrert som humanetiker. Bare så hun ikke skal stå «ledig for tilfeldig oppsignering» for andre trossamfunn. Det var egentlig ikke det som var planen, men  vi har andre ting  bruke krefter på enn å utveksle e-post med kirken.  

Jeg reagerte litt på at ikke begge foreldrene måtte skrive under på innmeldingen til Humanetisk forbund.  Deretter tenkte jeg at jeg er glad at babyens pappa neppe er tilbøyelig til å melde henne i scientologkirken eller noe annet snaisent. Jeg får vel holde øynene oppe for mulig medlemskap i the church of the flying spaghettig monster.