Når ting bare blir sånn…

Sinnadamen er ikke i mot rosa. Men Sinnadamen kjøper ikke ting som er rosa for hun tenker at rosa plagg har en tendens til å bare dukke opp likevel, all den tid det er en jente vi har fått i hus. Faktisk kjøper Sinnadamen knapt babyklær i det hele tatt, for de har en tendens til å dukke opp av seg selv uansett farge. Det er magisk! (Det kalles som oftest arvegods eller gaver).

Samme prinsipp gjelder forøvrig leker. Sinnadamens datter har fått mase bøker som handler om feer og prinsesser eller prinsessefeer (slå den!).  Da føler Sinnadamens at det er hennes jobb å kjøpe bøker som ikke er rosa slik at Sinnadamens datter skal vite at det finnes andre ting der ute også. Favorittboken for tiden heter katten min og er oransje.

Men det er ikke lenge siden Sinnadamen fikk kritikk for å ikke kle datteren sin feminint nok. Hallo, folk kan jo tro at hun er en gutt når hun har på seg en lyseblå hettegenser, eller en hvit trøye med brune aper på! Vil jeg risikere det, hva?

«Ja,» sier Sinnadamen,» det er en risiko jeg kan leve med.»

Det var etter følgende samtale med en vilt fremmed:
«Så søøøøt baby du har.»
«Erh.. jo,det syns vi også-»
«Hvor gammel er han?»
«Hun er ti måneder.»
«Hva heter han?»
«HUN heter…»
«Hun? Dette er jo en gutt!?»
«Nei, det er ei jente.»
«Men HAN har jo på seg brunt.»

Så vasket Sinnadamen klær. Etterpå ser tørkestativet slik ut.

Det gjør faktisk litt vondt.