Månedlige arkiver: januar 2014

Den som vil være med på leken…

1 svar

Det finnes ingen homofile i Iran, har jeg blitt fortalt. Og det finnes ingen homofile i Sotsji. Om noen spør på hvilket grunnlag jeg kan sammenligne Russland med Iran, så har du et eksempel akkurat her.

Jeg har ikke talt ned til OL i Sotsji, rett og slett fordi jeg sliter med å engasjere meg i sport. Jeg er egentlig ikke så interessert i hvem som vinner. Du kan bombardere meg med navnene på norske OL-deltakere og kanskje jeg fanger navnet på en av dem og sier «å, er det han… skøyeløperen?» før du sier at «nei, han driver med curling». Dette er ikke en overdrivelse. Når noen snakker om OL er Google min beste venn.  Jeg er av typen sportsidiot som egentlig er idiot fordi de kan så lite om sport.

Det jeg derimot kan en del om er dette:  at FNs menneskerettighetserklæring fastslår at
1) Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter (…) 2) Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art (…) 3) Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet… osv.  Russland har signert denne erklæringen.

Det er ikke første gang OL holdes i et land der etterlevelsen av menneskerettighetene er diskutabel. Og det er ikke første gang det demonstreres i protest. Og det er nå jeg begynner å bli interessert for nå handler det ikke om sporten lenger og heller ikke om han fyren som enten driver med curling eller skøyter.

I det rampelyset falt på Kina da OL ble holdt der, var det noe som endret seg. Internettsensuren ble redusert. For slike som meg som har sloss mot the great firewall of China som en del av jobben min til tider var dette fantastisk. Jeg kan bare tenke meg hvordan endringen har vært for andre som dette ligger enda nærmere hos.  Så går OL over, og det gapet der informasjonen fikk filtrere ut og inn for å ikke gjøre kritikerne for sure ble raskt lukket igjen. Kritikerne dro, rampelyset ble slått av;  festen er over og det er mandag igjen.  Game over.  Ingen snakker om det lenger.

Russland 2014: Det finnes ikke homofile i Sotsji. Det minner meg om Iran for det finnes ikke homofile der heller. Forskjellen er kanskje denne: at etter OL finnes det kanskje homofile i Sotsji igjen. Kanskje de bankes opp, kanskje de arresteres, kanskje de får tennene slått ut, kanskje de  får bøter: når festen er over, mener jeg. Når ingen ser på. (Iran vil sannsynligvis fortsatt nekte at det finnes homofile der).

Dette blir en deprimerende post, men det var ikke meningen. Derfor kan jeg ikke gi meg nå. Derfor må jeg fortsette. For hør: det finnes et lite håp helt nederst på curlingisen. Nemlig dette – at etterpå, når lyset er slått av og verden har tatt kvelden og ser på rampelyset som skinner et annet sted, så er det kanskje noen som husker: kampen mot internettsensur i Kina. Kampen for homofiles rettigheter i Russland.

Det er få ting som endres over natten. Ofte trengs det drypp, drypp og drypp. Det er disse dryppene jeg heier på. Jeg er ikke fullstendig i mot å holde OL i land som sliter med å overholde menneskerettightene, for alle land har sine svin på skogen – men jeg ønsker meg en viktig endring i Det Olympiske Charter.

Det går ikke lenger an å si at OL bare handler om OL: hadde det vært sant ville jeg ikke visst hva OL var for noe. Jeg ønsker meg en endring i charteret slik at OL kan brukes for å fremme bedre forhold, for å holde vertslandet ansvarlig for de internasjonale forpliktelsene de har tatt på seg. Ok Kina: vil du ha OL? Tenk litt på det her med dødstraff og internettsensur. Ok da, ta med sporten også. Men alle vet hva problemene er i Stotsji, og vi later ikke som om vi ikke gjør det. Når tilstedeværelsen av OL gir en gylden mulighet til å prøve å påvirke, bør jo denne muligheten benyttes til det fulle.

Og etterpå, når festen er over, heier jeg på dryppene. Du vet den med begeret og dråpen? Det er verdt mer enn en gullmedalje, spør du meg.

Puppedeodorant: kommer snart til en hylle nær deg!

2 svar

Vi begynner innlegget med et dårlig rim:

Det er viktig å utvikle kritisk sans:
ellers ender du opp med puppedeodorant!

Det høres, i mine ører, ut som en dårlig spøk. Kanskje det er en spøk, men tatt i betraktning at skjønnhetsindustrien til en stor grad lever av å fortelle deg hva som er galt med deg slik at de kan selge deg en løsning, så tror jeg ikke det.  Enten har jeg en dårlig nese når jeg er på bussen eller i folkemengder, eller så er ikke illeluktende bryst et egentlig stort problem.

Jeg sitter fortsatt igjen med denne ene tanken i hodet :  Hæ?



Dette er et produkt som gjerne må forsvinne like fort som det ankom, og jeg håper at det ikke finnes på hvert bad og i hver håndveske når 2015 banker på døren. At ikke gruppen produktet rettes mot gir etter og begynner å bli redd for stinkende bryster.  Det har hendt at jeg har lurt på hvor dumt det må bli før forbrukere setter foten ned og sier at «nok er nok», «nei takk» og «den kjøper jeg ikke.»  Og mens jeg håper vi har nådd den grensen med introduksjonen av puppedeodoranten, er jeg langt fra overbevist.  (Tro og håp holder ikke alltid hender).

Anbefalt lesing: Jill Filipovic skriver i The Guardian om skjønnhetsindustriens siste vits.

Om å ytre seg på nett

5 svar

Jeg er sinnadamen og i følge kommentarene jeg har fått de tre siste dagene er jeg slik:

Jeg er alenemamma. Jeg er lesbisk. Det er synd på ungen min som må ha en slik mor som meg. Jeg alvorlig syk i hodet. Jeg ble sammen med min mann for å få en unge og så kastet jeg ham ut for å bli trygdesnylter. Det er noe alvorlig galt med meg. Det er synd på vedkommende som må våkne opp ved siden av meg. Jeg tilbringer dagen med rosablogging. Jeg tilbringer dagen på NAV-kontoret i køen og bitcher med andre mødre. Jeg er bitter. Jeg har ingen humor. Jeg forstår ikke humor. Alle i hele verden er uenig med meg. Jeg er latterlig. Det er jeg som har bestemt at rosa er jentefarge og blå er guttefarge ved å påpeke kjønnsegregrt markedsføring av barneklær og dette er en konklusjon jeg har dratt helt av meg selv. Jeg kler kun datteren min i rosa. Jeg kan aldri, aldri, aldri oppdra en unge til å bli noe annet enn en rosablogger. Med en mor som meg kan jeg være sikker på at barnet mitt ikke har en sjans til å bli adm.dir. Jeg burde skamme meg. Jeg er surrete i hodet av å gå hjemme uten noe å gjøre, jeg er surrete i hodet av å ikke ha noe voksen stimuli der jeg surrer rundt med den stakkars, stakkars ungen min dag ut og dag inn. Jeg burde egentlig bare holde kjeft og aldri ytre en eneste mening. Jeg kaster bort tiden din. Jeg bryr meg ikke om problemene i verden. Jeg bryr meg ikke om Syria. Jeg bryr meg ikke om brannen. Jeg er tomhjernet. Jeg forstår ingenting. Jeg er gammeldags, jeg har mensen HELE TIDEN, det er synd på meg, kanskje noen bare burde tatt livet av meg for da slipper dere mer sinnablogging. Jeg er skinnhellig, jeg er mer feministisk enn Ottar, jeg vil at alle i hele verden skal kle seg i grått, jeg er mot farger, jeg er mot at folk skal få være seg selv, jeg vil undertrykke menn, jeg vil undertrykke gutter, jeg har ikke noe bedre å gjøre enn å hisse meg opp. Jeg tror vi bor i Kina. Jeg kunne fortsatt. Og fortsatt. Og fortsatt.

Fellesnevneren på den store majoriteten av kommentarene er dette: ikke relevant til tema. Ikke relevant til posten som ble skrevet. Kommentarene over er ikke saklig diskjon. Det er personangrep. Det er ikke vits i å diskutere med personangrep: man kommer ikke nærmere en forståelse når viljen til å forstå hva motparten egentlig mener er borte – man får bare mer personangrep istedenfor.

Det som gjør meg trist er dette: at min datter vokser opp i verden der hun må regne med å få hatkommentarer, mobbing og trusler dersom hun ytrer seg om et eller annet, som en eller annen på internett er uenig i. Dere kan synes det er teit at jeg bryr meg om hvilke signaler barnet mitt får fra butikkene vi handler eller ikke handler i, men det betyr ikke at hun fortjener å skulle vokse opp med denne betingelsen rundt ytring. Det fortjener ingen andres barn heller. Ikke voksne heller, for den saks skyld.

Er målet virkelig å skremme bort folk fra å delta i samfunnsdebatten? Hva i alle verden er så fint med det?

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive et innlegg som kunne oppklare det helt sentrale i den opprinnelige posten min, for poenget mitt var jo dette: at jeg kan (og gjør) kle datteren min i blått, men det endrer ikke hvordan markedsføringen av barneklær og leker er kjønnsrettet og segregerende og sender ut uheldige meldinger til de små om hvem de er og hvem de bør være.

Så tenker jeg at de som vil skjønne dette, de skjønner det eller så stiller de spørsmål for å skjønne det og kanskje de er uenige men det går an å være uenig uten å oppføre seg som …..(fyll inn eget skjellsord etter behov her)

Før trodde jeg at trusselen mot ytringsfrihet kom fra et innsnevrende lovverk (men det er en annen post, en annen gang). Nå tenker jeg at like stor faktor er internetts brukere. Jeg ble en gang spurt hvorfor ikke flere, og særlig kvinner, engasjerer seg i nettdebatten.

Nå har jeg svaret.

Grunnet kapasitetsproblemer er kommentarfeltet midlertidig stengt

Etter et hav av kommentarer der noen er saklige mens de fleste er personangrep, har jeg midlertidig stengt kommentarfeltet i bloggen. Jeg har rett og slett ikke overskudd og tid til moderering, og jeg tror dessuten at de som sender kommentarer med spørsmål om hvorvidt jeg barberer meg eller ei egentlig ikke er interesserte i å få et svar – så da sparer jeg oss alle for tid.

Her er forresten en liten sang fra Nellie McKay. Enjoy!

Finn fem feil

Vi var inne på Name It for å kjøpe pysj og body til Lillefrøken. Jeg begynner å bli (litt for) vant med at verden er rosa og blå når det handler om barn og Name It er ikke noe unntak. Og, i tilfelle fargene i seg selv ikke skaper tydelige nok kjønnsroller, kan vi jo spe på med litt tekst:

Name It 2

Dette er ikke bare litt søt tekst.
Dette er ikke greit «fordi ungene ikke kan lese» for det er ikke bare dem meldingen sendes til.

Name It burde holde seg for god til å bidra med indoktrinering fra tidlig alder. Nei. Vi kjøpte ingen body her. Vi fant en annen butikk. En som ikke insinuerer at det man skal ha penis for å komme seg opp og frem her i verden.

—

EDIT: Kommentarfeltet er midlertidig stengt grunnet mangel på kapasitet.  Diskusjoner, hatkommentarer, andre kommentarer, forslag om at media skriver om feile ting, o.l må gjerne tas på kommentarfeltet til mediene dere lenket dere hit fra.