Jeg er sinnadamen og i følge kommentarene jeg har fått de tre siste dagene er jeg slik:

Jeg er alenemamma. Jeg er lesbisk. Det er synd på ungen min som må ha en slik mor som meg. Jeg alvorlig syk i hodet. Jeg ble sammen med min mann for å få en unge og så kastet jeg ham ut for å bli trygdesnylter. Det er noe alvorlig galt med meg. Det er synd på vedkommende som må våkne opp ved siden av meg. Jeg tilbringer dagen med rosablogging. Jeg tilbringer dagen på NAV-kontoret i køen og bitcher med andre mødre. Jeg er bitter. Jeg har ingen humor. Jeg forstår ikke humor. Alle i hele verden er uenig med meg. Jeg er latterlig. Det er jeg som har bestemt at rosa er jentefarge og blå er guttefarge ved å påpeke kjønnsegregrt markedsføring av barneklær og dette er en konklusjon jeg har dratt helt av meg selv. Jeg kler kun datteren min i rosa. Jeg kan aldri, aldri, aldri oppdra en unge til å bli noe annet enn en rosablogger. Med en mor som meg kan jeg være sikker på at barnet mitt ikke har en sjans til å bli adm.dir. Jeg burde skamme meg. Jeg er surrete i hodet av å gå hjemme uten noe å gjøre, jeg er surrete i hodet av å ikke ha noe voksen stimuli der jeg surrer rundt med den stakkars, stakkars ungen min dag ut og dag inn. Jeg burde egentlig bare holde kjeft og aldri ytre en eneste mening. Jeg kaster bort tiden din. Jeg bryr meg ikke om problemene i verden. Jeg bryr meg ikke om Syria. Jeg bryr meg ikke om brannen. Jeg er tomhjernet. Jeg forstår ingenting. Jeg er gammeldags, jeg har mensen HELE TIDEN, det er synd på meg, kanskje noen bare burde tatt livet av meg for da slipper dere mer sinnablogging. Jeg er skinnhellig, jeg er mer feministisk enn Ottar, jeg vil at alle i hele verden skal kle seg i grått, jeg er mot farger, jeg er mot at folk skal få være seg selv, jeg vil undertrykke menn, jeg vil undertrykke gutter, jeg har ikke noe bedre å gjøre enn å hisse meg opp. Jeg tror vi bor i Kina. Jeg kunne fortsatt. Og fortsatt. Og fortsatt.

Fellesnevneren på den store majoriteten av kommentarene er dette: ikke relevant til tema. Ikke relevant til posten som ble skrevet. Kommentarene over er ikke saklig diskjon. Det er personangrep. Det er ikke vits i å diskutere med personangrep: man kommer ikke nærmere en forståelse når viljen til å forstå hva motparten egentlig mener er borte – man får bare mer personangrep istedenfor.

Det som gjør meg trist er dette: at min datter vokser opp i verden der hun må regne med å få hatkommentarer, mobbing og trusler dersom hun ytrer seg om et eller annet, som en eller annen på internett er uenig i. Dere kan synes det er teit at jeg bryr meg om hvilke signaler barnet mitt får fra butikkene vi handler eller ikke handler i, men det betyr ikke at hun fortjener å skulle vokse opp med denne betingelsen rundt ytring. Det fortjener ingen andres barn heller. Ikke voksne heller, for den saks skyld.

Er målet virkelig å skremme bort folk fra å delta i samfunnsdebatten? Hva i alle verden er så fint med det?

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive et innlegg som kunne oppklare det helt sentrale i den opprinnelige posten min, for poenget mitt var jo dette: at jeg kan (og gjør) kle datteren min i blått, men det endrer ikke hvordan markedsføringen av barneklær og leker er kjønnsrettet og segregerende og sender ut uheldige meldinger til de små om hvem de er og hvem de bør være.

Så tenker jeg at de som vil skjønne dette, de skjønner det eller så stiller de spørsmål for å skjønne det og kanskje de er uenige men det går an å være uenig uten å oppføre seg som …..(fyll inn eget skjellsord etter behov her)

Før trodde jeg at trusselen mot ytringsfrihet kom fra et innsnevrende lovverk (men det er en annen post, en annen gang). Nå tenker jeg at like stor faktor er internetts brukere. Jeg ble en gang spurt hvorfor ikke flere, og særlig kvinner, engasjerer seg i nettdebatten.

Nå har jeg svaret.