Her er til den sure mannen på polet

… bare at du sikkert ikke leser dette. Det er sikkert like greit.

Jeg kommer innom polet. Jeg kommer innom med barnehagesko til barnehagebarnet, tegnestifter til barnehagebarnet og en ekstra løvebamse så barnehagebarnet kan sove selv om originalløvebamsen er til vask. Jeg er ute etter vin i barnets årgang som jeg kan lagre til det blir gammelt nok til å nyte det. Jeg finner ingen slik vin: jeg kan ikke nok om vin til å vite dette, men visstnok er det slik at jeg bør vente til neste år. (Barnet er 2012-modell). Jeg bør vente til neste år og kjøpe en god portvin og la den lagre. Den er grei. Jeg takker for rådet og plukker med meg en flaske vin jeg kan dele med barnets far i løpet av helgen en gang.

Jeg ser meg om etter en pose når jeg står ved kassen, for dette var ikke et planlagt kjøp. Bare skoene var et planlagt kjøp. Og bamsen går jo lett under armen. Og tegnestiftene er jo ikke akkurat store. Det er nå, når jeg kjøper en ting til at jeg trenger noe å bære i.

Men jeg ser ingen poser. Jeg tenker det er greit, jeg er sikkert vimsete og halvblind, men de fikser sikkert det der i kassen. Står i køen. Leser etiketter istedenfor: jeg liker jo å vite hvor ting kommer fra.

Telefonen ringer. Den ringer akkurat når jeg står ved kassen.
«Jeg ringer deg raskt tilbake,» sier jeg og legger på etter jå ha nølt litt og lurt på om jeg skulle ta den, men det er noen jeg vil snakke med som jeg kanskje ikke få fatt i om de ikke vet at jeg straks ringer tilbake. Dette skjer i tre sekundene det tar deg å scanne vinen.

«Vil du ha en kvittering?» spør du, mannen i kassen.
«Nei takk,» smiler jeg. «Men jeg vil gjerne ha en pose.»

Om blikk kunne drepe hadde jeg vært død nå.
«Du var på telefonen,» svarer du som sitter i kassen. «Da jeg spurte om du ville ha en pose var du i telefonen.»
«Jeg tok opp røret og sa ringer deg straks tilbake,» presiserer jeg unnskyldene. «Og så la jeg på røret med det samme. Det var ikke meningen å fornærme noen.»

Du sier ikke at posen koster en krone.
Du sier ikke at jeg kan kjøpe en pose med meg.

«Posene ligger rett der!» Du tar deg tiden til å peke bakover til en boks som ligger ved andre siden av kassen. Noen i køen bak meg snur seg og ser bort mot posene.
«Jeg så ikke posene» innrømmer jeg. Jeg har tegnestifter og en gul løve og et par sko; hadde jeg sett posen ville jeg kjøpt den med.
«Nei. FORDI DU TOK TELEFONEN!»

Jeg burde si at det ikke var fordi jeg var på telefonen, men jeg blir så overrumplet over aggressive menn i kassen på polet at jeg istedenfor tar flasken i hånden og balanserer den med alt det andre mens det slår meg at helvete heller, en flaske hvitvin er ikke verdt dette, jeg burde returnert skiten til polet istedenfor.

«Har du ikke pose??» spør barnefaren og barnehagebarnet når jeg kommer ut fra polet, balanserende på duppeditter og vin som en poseløs forbruker.
«Nei,» sier jeg. «Man får ikke kjøpe pose om man ikke vet hvor de ligger på forhånd om telefonen ringer og du sier til vedkommende at du skal ringe tilbake. Det hadde visst vært bedre å la telefonen dure i vei.»

Barnefaren stønner. Han går inn i butikken og spør etter pose. Han ikke mobil eller løve eller nye barnehagesko eller tegnestifter, så selvsagt får han kjøpe en pose. En krone, koster den. En krone betaler han.

Rett skal være rett.

En tanke om “Her er til den sure mannen på polet

  1. Klissi Mandarin

    Hei, ville bare si at du inspirerte meg til å blogge om min nylige opplevelse mtp. hva jeg kler på datteren min 🙂

    Etter å ha gjort det, tenker jeg nå selvsagt at behandlingen mtp. pol-pose ikke nødvendigvis er urelatert til kjønn den heller.. Men det kan være blogger-paranoia, altså. God helg videre og takk for fin blogg!

    Svar

Legg igjen en kommentar til Klissi Mandarin Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *