Kategoriarkiv: Uncategorized

En tilfeldig klessvask på en tilfeldig dag…

7 svar

Når ting bare blir sånn…

Sinnadamen er ikke i mot rosa. Men Sinnadamen kjøper ikke ting som er rosa for hun tenker at rosa plagg har en tendens til å bare dukke opp likevel, all den tid det er en jente vi har fått i hus. Faktisk kjøper Sinnadamen knapt babyklær i det hele tatt, for de har en tendens til å dukke opp av seg selv uansett farge. Det er magisk! (Det kalles som oftest arvegods eller gaver).

Samme prinsipp gjelder forøvrig leker. Sinnadamens datter har fått mase bøker som handler om feer og prinsesser eller prinsessefeer (slå den!).  Da føler Sinnadamens at det er hennes jobb å kjøpe bøker som ikke er rosa slik at Sinnadamens datter skal vite at det finnes andre ting der ute også. Favorittboken for tiden heter katten min og er oransje.

Men det er ikke lenge siden Sinnadamen fikk kritikk for å ikke kle datteren sin feminint nok. Hallo, folk kan jo tro at hun er en gutt når hun har på seg en lyseblå hettegenser, eller en hvit trøye med brune aper på! Vil jeg risikere det, hva?

«Ja,» sier Sinnadamen,» det er en risiko jeg kan leve med.»

Det var etter følgende samtale med en vilt fremmed:
«Så søøøøt baby du har.»
«Erh.. jo,det syns vi også-»
«Hvor gammel er han?»
«Hun er ti måneder.»
«Hva heter han?»
«HUN heter…»
«Hun? Dette er jo en gutt!?»
«Nei, det er ei jente.»
«Men HAN har jo på seg brunt.»

Så vasket Sinnadamen klær. Etterpå ser tørkestativet slik ut.

IMG_2643

Det gjør faktisk litt vondt.

Og slik kom en ny humanetiker til verden

2 svar

Egentlig skulle hun ikke bli noe som helst. Ikke enda i alle fall. Egentlig skal hun få velge selv. Det har alltid vært planen: hun får velge tro og livssyn selv når hun er gammel nok til  å tenke over det og ta et valg.

Før hun ble født skrev jeg til kirken og spurte om bekreftelse på at jeg ikke var medlem. Det fikk jeg –  i begynnelsen av januar 2013. Et par dager etterpå fikk vi invitasjon til dåp. I brevet sto det også at datteren vår, ca 1 måned gammel, var registrert i meldlemsregisteret deres fordi en av foreldrene hennes var medlem av statskirken.  (Som om ikke dette var nok var til og med brevet skrevet i comic sans!)

Det er jo bare en ting gjøre da, nemlig å ta kontakt med kirken. De innrømmer at det slettes ikke er slik at en av foreldrene hennes er medlem i kirken.  E-postene mellom oss flyr flittig, av og til avbrytes strømmen av faktiske telefoner.

Jeg forstår etterhvert at datteren min er registrert fordi menigheten har blitt informert av skattevesenet, som har blitt informert av sykehuset.
» Men det går jo ikke an,» eksploderer jeg. «Har ikke kirken og staten skilt seg?» For jeg tviler jo at på at alle andre trossamfunn også har blitt informert over babyen vår sin eksistens, ellers kunne hun jo blitt muslim, kristen, buddhist og scientolog på en gang.

«Er det så nøye da?» spør noen oss.
«Ja!» svarer jeg. Når hverken meg eller min mann er  med i statskirken, er det jo ingen grunn til å gå ut fra at vi vil hun skal være det. Og siden når det ble det skattevesenet og sykehuset sin jobb, å informere et trossamfunn om at et barn, som ikke tilhører nevnte trossamfunn, er født?

Jeg sier jeg vil melde henne ut. Fjerne henne fra registeret.
«Ja,» svarer kirken. «Men da trenger vi navnet hennes…»
(Merk: navnet var overhodet ikke nødvendig for å melde henne inn. Statskirken er altså litt som Hotel California, bare at du ikke trenger å sjekke deg selv inn en gang).
Så da er det bare å vente på attesten som bekrefter navnet hennes. Så kan hun få lov til å forlate kirken. Vi forklarer at vi vil det skal være hennes eget valg om hun vil være med i kirken eller et annet trossamfunn. Når hun gammel nok til å reflektere over det, men det er hun jo ikke nå, ikke som vi vet om i alle fall. La de små barn komme til meg – om de selv vil!

For å unngå lignende episoder, ble babyen vår nylig registrert som humanetiker. Bare så hun ikke skal stå «ledig for tilfeldig oppsignering» for andre trossamfunn. Det var egentlig ikke det som var planen, men  vi har andre ting  bruke krefter på enn å utveksle e-post med kirken.  

Jeg reagerte litt på at ikke begge foreldrene måtte skrive under på innmeldingen til Humanetisk forbund.  Deretter tenkte jeg at jeg er glad at babyens pappa neppe er tilbøyelig til å melde henne i scientologkirken eller noe annet snaisent. Jeg får vel holde øynene oppe for mulig medlemskap i the church of the flying spaghettig monster.  

Når sjelefreden trues av Java og finanssektoren

5 svar

Jeg snakker selvsagt om BankID.  Som ikke er kompatibelt med Mac. Eller Chrome. Eller noe som helst annet  jeg bruker.  Det burde jo ikke være et problem, i følge enkelte. Bare bruk en annen nettleser, vel? Og pass på at du oppdaterer Java. Hele tiden. Og du vet disse sikkerhetsadvarslene du får? Bare trykk ok.  Du trenger ikke forstå innholdet, om du vil bruke BankID, så bare trykker du ok. Easy peasy.

I realiteten skjer dette:

1. Sinnadamen logger seg på nøstebarn for å sjekke et eller annet. Hun finner ut at hun vil ha garn. Hun ser på garnet. Hun velger garn. Hun fyller ut et skjema slik at hun kan kjøpe garnet. Hun finner frem bankkortet for å betale for garnet. Hun kommer til BankID. BankID sier at hun må oppdatere Java. Hun oppdaterer Java. Java sier at det ikke vil leke med Chrome, så hun må bruke en annen nettleser. Sinnadamen tenker til helvete med hele garnet og finner på noe annet å gjøre.

2. Sinnadamen skal betale en regning. Hun kommer til BankID. BankID hevder at hun  må oppdatere Java , men Java vil fortsatt ikke leke med Chrome på Mac.  Sinnadamen kan forøvrig ikke bare blåse i regningene sine på samme måte som hun kan blåse i garnet. Så hun roper på Sinnadamens Mann. Han sier «eh… kjeft på banken, det er de som må ordne opp i dette.» Men banken bryr seg ikke. Ikke nok til å fikse problemet, i alle fall.

3. Sinnadamens Mann prøver å betale regninger. Merk ordet «prøver.  Sinnadamens Mann kommer hjem. Han sier «NÅ SKIFTER VI BANK FOR HELVETE!». Og Sinnadamen sier «nei» for hun orker ikke tanken på å skulle flytte lån og oppdatere alt mulig i alle mulige papirer. Når hun tenker seg om er det kanskje likevel mindre smertefullt enn å logge seg på hos Dnb fra Chrome på en Mac  en gang til. Men så? Ja. Så skifter vi nettleser? Og PC-merke? Ingen Apple, ingen Google? Skal banken min og Java bestemme det, liksom?

«NEI,» sier Sinnadamen. «VI BYTTER IKKE BANK!»

4. Sinnadamen installerer Java. Igjen. Gjorde hun ikke dette i går? Samma det, Java må installeres før purringene kommer, før dette resulterer i inkasso. Sinnadamen bruker plutselig Safari uten å være særlig kjent med Safari og uten å like Safari, men det holder ikke. Java må oppdateres. Hele tiden. Det er ikke en overdrivelse. Hver gang hun finner frem bankkortet skal Java oppdateres. Det er en grunn til det; skitet er jo fullt av sikkerhetshull!  Høres det trygt ut da, banken??

Sinnadamen mener å huske at teknologi skulle gjøre livet lettere. Istedenfor holder hun på å utvikle alvorlig teknologivegring.

Hun lurer på om DnB eller Java er villige til å betale regningen den dagen hun sprekker, kaster hele macen i veggen og trenger en ny. Eller den dagen hun regner ut hvor mye tid hun har brukt på faenskapet også kjent som BankID og sender dem en faktura for timene brukt.

P.S
Belle og Sebastian har en låt som heter Fuck this shit. Jeg lurer på om de skrev den etter de brukte BankID. Eller prøvde.

Den skal tidlig krøkes som god stereotype skal bli

4 svar

Jeg kler på babyen vår det vi har av rene ullklær;  det betyr hvit body, rosa strømpebukser, lyseblå og hvit genser. Resultatet? Forvirring. For hvordan skal folk se om vi har gutt eller jente nå? De kan kanskje se på smokken? Nei. Den er gjennomsiktig. Damen på apoteket sier at vi kanskje bør kjøpe en smokk med sterkere farge eller motiv. Det finnes smokker med biler på. For gutter. Det finnes smokker med feer på. For jenter. Bilene er blå. Feene er rosa. Barnet er åtte uker gammelt og altfor liten til å bli tvunget inn i en bås.

Men forventningene er på plass allerede før stakkaren er født. Det skal bli en stor og sterk gutt eller en søt jente.  (Det skal i alle fall ikke bli en søt gutt eller enn stor jente). Jeg reagerer og får beskjed om at det er bare sånt folk sier. De mener ikke noe med det. Men av og til har ting «man ikke mener noe med» likevel konsekvenser.

Har du hørt om «Heelarious» som lager sko med hæler på til små babier? Riktignok myke hæler – for en baby på seks måneder går likevel ikke og hælene er bare til pynt. Datteren vår har også allerede fått sin første LBD – Little Black Dress. Den har glitter på. Nevnte jeg at hun er åtte uker? Den skal tidlig sminkes som god jåle skal bli.

Jeg tror på at «man ikke mener noe med det» men det sender likevel ut en signaleffekt. Om hva jenter skal bry seg om og like. Om hva gutter skal bry seg om og like. Om kjønnsroller og hvordan verden skal være og ens rolle i den.  Jeg tror ikke en gang det er alltid er vårt valg. For hva har de i butikken på sykehuset? De har blått eller rosa. Det er gutteleker og jenteleker. Babyen vår har en grønn ugle der det står på lappen: «owl, boy».  Det er forhåndsbestemt: grønne stoffugler er for gutter –  selv  når det gjelder leker for barn som er så små at de ikke vet hva kjønn er.  Men på et eller annet tidspunkt begynner de å identifisere seg med boksene de har blitt puttet inn i; om du bare har dukker på lekerommet så leker du vel med dukker da?

Marks & Spencer markedsfører  f.eks leker som har med vitenskap å gjøre som gutteleker. Jenter skal kanskje leke med noe annet?

408403_126810250819389_372038415_n

Vel. Det handler ikke om at jenter ikke skal kunne leke med glitter og rosa feer; det handler om at det bør gutter også få muligheten til. Om at biler ikke trenger å være rosa for at jenter skal kunne leke med dem.

Poenger er at først og fremst er barn barn.  Og at de selv kan få lov til å finne ut hva de liker å leke med.

Jeg foreslår derfor at rosa-blå-skillet byttes ut med følgende paradigme:

Med pasienten i sentrum. Av hvadda?

Skriv en kommentar

Jeg var så godt i gang med å klage på telefontjenestene til offentlige helsetjenester at jeg like gjerne kan fortsette med helsesektoren. For det er ikke bare telefontjenestene det går på. Det er også denne greia, hva var det igjen, jeg tror det heter Pasienten i sentrum. For altfor ofte får jeg inntrykk av at det ikke er slik det er; at offentlige helseansatte mangler grunnleggende kommunikasjonsopplæring når det gjelder nettopp kommunikasjon med pasienter eller pårørende.

Ok. En ting er at legen sier “øøøh, jeg finner ikke hodet!” når vedkommende driver og presser rundt på magen din på svangerskapskontroll. Jeg kan leve med det, jeg så jo selv at babyen hadde et hode da jeg var på ultralyd, og jeg har aldri hørt om at fostre på mystisk vis mister hodet sitt underveis.

Noe annet er kommunikasjonen du får på f.eks sykehushotellet og på sykehuset.

Der du ankommer med et fødselsbrev med omtrent ett ønske: at jordmor snakker engelsk så dere begge forstår hva som skjer, og jordmor istedenfor foreslår at du oversetter alt til din mann mens du likevel ligger der med rier og ikke har noe bedre å gjøre.

Der ingen sier at de kommer til å komme inn midt på natten (gjerne rett etter at du endelig har sovnet) for å ta temperaturen på barnet ditt.

Der du får beskjed om å møte opp klokken 08.00 slik at den nyfødte kan undersøkes av barnelegen, og så ringer de klokken 07.00 mens du holder på å få mat i den bitte lille, og sier “hvor er dere? Kom med en gang!” så du avbryter matingen og har den sinteste babyen på hele Ullevål, så sint at legen ikke klarer å lytte ordentlig på barnet likevel.

Der du plutselig får beskjed om at de må ta ekstra blodprøver av barnet, og når du nervøst spør damen som holder rundt barnets ankel og tapper en fjerde sylinder med blod fra det hva det er som skal testes får du svaret “ jeg vet ikke”, kort og kontant.

Der du får beskjed om å bli en dag ekstra for det er mer som skal undersøkes, og du er nervøs og sliten og spør hvor alvorlig dette er og får svaret “spør legene i morgen heller” for det er akkurat slike svar som beroliger og gir en ok natts søvn.

Der måltider plutselig bytter tidspunkt men ingen får beskjed og dere møtes foran kantinten, fem forvirrede, nybakte mødre som er skrubbsultne men nettopp har gått glipp av lunsj fordi de kjørte åpningstider for helligdager på en mandag etter å ha forklart at det ikke er helligdag i dag.

Der, når babyen er sulten og gråter og gråter og gråter, og du ikke har melk nok og er på gråten selv, og du spør vaktlederen hva du kan gjøre, du får svaret “barnet ditt er sultent, du må gi det mat,” som om du ikke selv forstår at det er det som er problemet. Og du sier “ja, jeg vet det, men jeg har ikke nok å gi det og det er så ekstremt sulten at vi ikke klarer å roe det”  hvorpå vaktleder gjentar “barnet ditt er sultent, har du gitt det mat?”.

Der vaktleder ikke forstår norsk fra vestlandet og ikke snakker engelsk, slik at hverken du eller din mann klarer å kommunisere, så hun sier “barnet må få mat” uansett hva du spør om. Som f.eks “når får vi resultatene fra blodprøvene?”.

Der du kan bli så stresset av at denne vaktlederen er den eneste sykepleieren du får noe med å gjøre så du begynner å gråte i kantinen når du finner ut at vedkommende er leder for neste vakt også – tredje dagen på rad.

Der du er så lettet når du er vel hjemme igjen at du tenker at fy søren, dit drar jeg ikke tilbake til.

Men det stopper jo ikke der. Hva med helsestasjonen? Når du ringer og har forkjølet baby, og de ikke svarer før det har gått over en time, og du forklarer at barnet på fem uker er tett i nesen og hoster og har feber, hva kan du gjøre?

Svaret: “Det høres ut som barnet ditt er forkjølet.”
Og du svarer “ja, jeg vet det, det er derfor jeg ringer.”
Svaret: “Mange blir forkjølet om vinteren”.
(Smellet som kommer etterpå er telefonen din som du selv har kastet i veggen i det du innser det er dette du kaster bort tellerskritt og ventetid på).

Jeg lurer på om det som skal til for slike jobber er en særegen evne til å fastslå det åpenbare. Og jeg tenker takk og pris for internett. Og for den eneste telefonlinjen som hittil har fungert for oss: den til legevakten.

Hei du har kommet til en offentlig helsetjeneste så vennligst ikke ring.

2 svar

Jeg har ventet en stund nå på å bli bedt om å gi tilbakemelding på helsetjenestene til det offentlige, slik som helsestasjon og fastlege (HAHAHA, var ikke det et morsomt konsept? Tilbakemeldinger på offentlige helsetjenester? HAHAHAHAAA!). Det skjer aldri.

Banken er uslåelig når det gjelder dette, jeg kan ringe dem for å spørre om noe Relativt Uvesentlig, og sekunder senere blir jeg bedt om å gi en tilbakemelding på kvaliteten på telefontjenesten. Legekontorer og helsestasjoner? Aldri. Så går det opp for meg: de vil ikke ha tilbakemelding. Hva skulle de vel ville ha det for?

Så ettersom de ikke vil ha tilbakemelding skal jeg fortelle om de siste dagenes forløp.  Det forklarer  nok ikke hvorfor de ikke vil ha tilbakemelding, men det forklarer i alle fall hvorfor jeg vil gi tilbakemelding okke som.

Torsdag: Babyen vår er syk. Hun er snørrete og surklete og ikke seks uker gammel enda. Nybakt mor ringer til legen sin for å spørre om vi kan komme inn med baby. Legekontorets telefonsvarer sier «Vi er ute til lunsj og er tilbake klokken 13». Klokken er forøvrig 13.30 når jeg ringer.  Jeg ringer tilbake klokken 14. Kontoret er fortsatt stengt til lunsj. Klokken 14.30 er de enda stengt. Og klokken 15.00 har de stengt for dagen. Om det er alvorlig, ring legevakten. (Jeg ringer legevakten, de sier hva jeg må se etter og når jeg eventuelt bør ta babyen med dit).

Natt til fredag puster baby fort. For fort. Dessuten er hun sørpe tett. Vi pakker henne inn i bilsetet og kjører til legevakten. På veien dit kvikner hun til, forøvrig, så etter å sjekke pusten og temperaturen får vi mer råd før vi drar hjem igjen. Klokken er tidlig fredag morgen når vi endelig kommer oss i seng. Vi sover til 12 neste dag. Og når jeg står opp, ringer jeg legen min igjen (HAHA!) for å spørre om de kan sjekke Frk.Baby også når jeg skal inn på min seksukerskontroll på mandag. Den automatiske svareren informerer meg om at telefonen er stengt for dagen. Om det er alvorlig, ring legevakten.

Lørdag morgen er det alvorlig, og vi er på legevakten der vi blir henvist til sykehuset. Mandag er vi tilbake på sykehuset igjen. (Vesla har fått bronkiolitt fra RS-viruset). Jeg har flaks den mandagen: mens legene undersøker Frk.Baby må jeg bare ringe min lege fire ganger før de tar telefonen så jeg kan avbestille timen min.

I løpet av helgen har Frk.Baby blitt hele seks uker gammel og vi skal på seksukerskontroll. Jeg tenker som så, at det kanskje ikke er bra for andre små babyer å bli utsatt for smitte. Så jeg ringer helsestasjonen for å spørre om vi skal komme selv om Frk.Baby er syk. Klokken er 08.30.  Telefonen ringer og ringer. Og ringer. Så kommer den innspilte stemmen som sier at telefonen er åpen fra 08.15 til Et Eller Annet Tidspunkt. Bare at ingen tar den.  Og jeg ringer fem ganger i løpet av en time før jeg får svar; Nei, for all del, hold smittefaren hjemme, er dere gaaale, ikke ta med baby hit nå!

Det triste er at dette reflekterer resten av svangerskapets forløp når det gjelder helsetjenester. Når jeg ringer for å bestille time hos jordmor, f.eks, må jeg også ringe utallige ganger. Deretter får jeg kjeft fordi jeg ringer midt i fellesferien.  Jeg forklarer at jeg har vondt og vil ha noen råd. (Hvordan kan jeg finne på noe slikt da, midt i fellesferien?). Jeg ringer 20 juli og får en time 11 september. «Kan jeg får noen råd over telefonen da?» spør jeg. «Jeg har smerter og det gjør meg engstelig for babyen«.
«Nei,» svarer damen i resepsjonen. «Du må komme hit selv. Dessuten ringer du midt i fellesferien!».

Fordi det er så vanskelig å nå gjennom på telefonen om man har noe å gjøre på dagen som ikke går ut på å vente og ringe og vente og ringe, blir jeg superglad når jeg finner ut at legen min har en nettjeneste man kan booke timer gjennom. Endelig! Så jeg går dit for å bestille. Jeg krysser av på at jeg vil ha en morgentime, men at jeg er fleksibel på hvilken dag. Deretter må jeg trykke inn mobilnummeret. Så får jeg beskjed at denne tjenesten koster penger.  Deretter får jeg en tekstmelding om at jeg har fått en time klokken 14.30. Ikke helt hva jeg vil kalle morgen, men det koster sikkert penger å rette opp i det også, så jeg lar det være.

Mitt ønske til offentlige helsetjenester er ganske enkel:  TA TELEFONEN,FOR SVINGENDE! Og om det er umulig, så la folk bruke E-POST. Eller RING DEM TILBAKE om du ikke kan ta telefonen når de ringer.

Jeg skal egentlig bestille ny time til seksukerskontroll snart, men har en mistanke om at det er bedre for helsen min å la være.

Vokt dem for magen

1 svar

Det er ikke bare-bare å marsjere opp til noen på trikken og si «Fløtt deg, eg ve ha sete ditt!».  Eller, for å si det på en annen måte: «unnskyld, men kunne jeg få lov å sitte der?».  Gjør jeg det, vil jeg selvsagt ende opp med å spørre noen som nylig har hatt en operasjon, eller har en sykdom som gjør at de virkelig trenger å sitte. Og det etter man har banet seg vei gjennom en full 13-trikk i rushtiden.

Man skulle tro at folk kunne se det. Men de gjør ikke det; jo mer den vokser, jo mer usynlig blir den. Jeg snakker altså om magen.

Den gravide magen. Ikke sånn fjerde-måned-«jeg-lurer-på-om-alle-tror-jeg-spiser-for-mye-sjokolade»-magen, men sånn «shit-jeg-håper-ikke-vannet-går-på-trikken»-mage. Sånn mage som buler ut slik at magens eier umulig kan kneppe igjen jakken sin lenger.

Men den er altså usynlig. Omtrent hver dag er den usynlig, jeg kan telle gangene noen har gitt opp et sete til den store magen på en hånd. Og jeg snakker som en som har pendlet med 13-trikken så og si to ganger til dagen i løpet av hele svangerskapet.

Siden jeg er for pysete til å simpelthen spørre (jeg tenker: alle med øyne i hodet må jo se at det ser ut som jeg har spist en basketball – og at den spretter der inne), vurderer jeg å dytte magen min opp i ansiktet på noen, men jeg lærer fort dette: jo nærmere en gravidmage kommer, jo mer interessant blir telefonen, boka , vinduet eller tyggisen som er tråkket fast i gulvet i midtgangen.

En gang går jeg på bussen, helt fremme, der jeg ser et ledig sete. Mens jeg vagger meg mot det, skviser en tenåringsjente seg forbi og setter seg på det.  Det er da jeg tror jeg skal til å eksplodere, det er da jeg skal til å vise sinnadamens sanne sinna-ansikt. Men det er da jeg  (eller skal jeg si resten av passasjerene som holder på å bli utsatt for sinnadamen?) blir reddet av en treåring.

En treåring som roper «PAPPA SE, DER ER EN DAME MED BABY I MAGEN!»

Det skjer noe nytt, da. Tre stykker reiser seg på en gang, de ser litt flaue ut, riktignok, men de reiser seg.  Og sinnadamen sier «tuuusen takk» og synker sammen i det ene setet.

På andre siden av midtgangen vinker treåringen blidt.
«Jeg er tre år,» annonserer hun.
«Du er toppen av god folkeskikk», tenker jeg. Men jeg tenker også at jeg ikke har tid til å gå inn i en debatt om hva folkeskikk er med en fremmed treåring. Så jeg sier : «Jøss,  sånn som du oppfører deg trodde jeg at du var minst fire!».

Og treåringen gliser fornøyd.
Og sinnadamen får hvile ben og korsrygg i tre hele stopp før hun skal av.