Stikkordarkiv: baby

En tilfeldig klessvask på en tilfeldig dag…

7 svar

Når ting bare blir sånn…

Sinnadamen er ikke i mot rosa. Men Sinnadamen kjøper ikke ting som er rosa for hun tenker at rosa plagg har en tendens til å bare dukke opp likevel, all den tid det er en jente vi har fått i hus. Faktisk kjøper Sinnadamen knapt babyklær i det hele tatt, for de har en tendens til å dukke opp av seg selv uansett farge. Det er magisk! (Det kalles som oftest arvegods eller gaver).

Samme prinsipp gjelder forøvrig leker. Sinnadamens datter har fått mase bøker som handler om feer og prinsesser eller prinsessefeer (slå den!).  Da føler Sinnadamens at det er hennes jobb å kjøpe bøker som ikke er rosa slik at Sinnadamens datter skal vite at det finnes andre ting der ute også. Favorittboken for tiden heter katten min og er oransje.

Men det er ikke lenge siden Sinnadamen fikk kritikk for å ikke kle datteren sin feminint nok. Hallo, folk kan jo tro at hun er en gutt når hun har på seg en lyseblå hettegenser, eller en hvit trøye med brune aper på! Vil jeg risikere det, hva?

«Ja,» sier Sinnadamen,» det er en risiko jeg kan leve med.»

Det var etter følgende samtale med en vilt fremmed:
«Så søøøøt baby du har.»
«Erh.. jo,det syns vi også-»
«Hvor gammel er han?»
«Hun er ti måneder.»
«Hva heter han?»
«HUN heter…»
«Hun? Dette er jo en gutt!?»
«Nei, det er ei jente.»
«Men HAN har jo på seg brunt.»

Så vasket Sinnadamen klær. Etterpå ser tørkestativet slik ut.

IMG_2643

Det gjør faktisk litt vondt.

Og slik kom en ny humanetiker til verden

2 svar

Egentlig skulle hun ikke bli noe som helst. Ikke enda i alle fall. Egentlig skal hun få velge selv. Det har alltid vært planen: hun får velge tro og livssyn selv når hun er gammel nok til  å tenke over det og ta et valg.

Før hun ble født skrev jeg til kirken og spurte om bekreftelse på at jeg ikke var medlem. Det fikk jeg –  i begynnelsen av januar 2013. Et par dager etterpå fikk vi invitasjon til dåp. I brevet sto det også at datteren vår, ca 1 måned gammel, var registrert i meldlemsregisteret deres fordi en av foreldrene hennes var medlem av statskirken.  (Som om ikke dette var nok var til og med brevet skrevet i comic sans!)

Det er jo bare en ting gjøre da, nemlig å ta kontakt med kirken. De innrømmer at det slettes ikke er slik at en av foreldrene hennes er medlem i kirken.  E-postene mellom oss flyr flittig, av og til avbrytes strømmen av faktiske telefoner.

Jeg forstår etterhvert at datteren min er registrert fordi menigheten har blitt informert av skattevesenet, som har blitt informert av sykehuset.
» Men det går jo ikke an,» eksploderer jeg. «Har ikke kirken og staten skilt seg?» For jeg tviler jo at på at alle andre trossamfunn også har blitt informert over babyen vår sin eksistens, ellers kunne hun jo blitt muslim, kristen, buddhist og scientolog på en gang.

«Er det så nøye da?» spør noen oss.
«Ja!» svarer jeg. Når hverken meg eller min mann er  med i statskirken, er det jo ingen grunn til å gå ut fra at vi vil hun skal være det. Og siden når det ble det skattevesenet og sykehuset sin jobb, å informere et trossamfunn om at et barn, som ikke tilhører nevnte trossamfunn, er født?

Jeg sier jeg vil melde henne ut. Fjerne henne fra registeret.
«Ja,» svarer kirken. «Men da trenger vi navnet hennes…»
(Merk: navnet var overhodet ikke nødvendig for å melde henne inn. Statskirken er altså litt som Hotel California, bare at du ikke trenger å sjekke deg selv inn en gang).
Så da er det bare å vente på attesten som bekrefter navnet hennes. Så kan hun få lov til å forlate kirken. Vi forklarer at vi vil det skal være hennes eget valg om hun vil være med i kirken eller et annet trossamfunn. Når hun gammel nok til å reflektere over det, men det er hun jo ikke nå, ikke som vi vet om i alle fall. La de små barn komme til meg – om de selv vil!

For å unngå lignende episoder, ble babyen vår nylig registrert som humanetiker. Bare så hun ikke skal stå «ledig for tilfeldig oppsignering» for andre trossamfunn. Det var egentlig ikke det som var planen, men  vi har andre ting  bruke krefter på enn å utveksle e-post med kirken.  

Jeg reagerte litt på at ikke begge foreldrene måtte skrive under på innmeldingen til Humanetisk forbund.  Deretter tenkte jeg at jeg er glad at babyens pappa neppe er tilbøyelig til å melde henne i scientologkirken eller noe annet snaisent. Jeg får vel holde øynene oppe for mulig medlemskap i the church of the flying spaghettig monster.  

Med pasienten i sentrum. Av hvadda?

Skriv en kommentar

Jeg var så godt i gang med å klage på telefontjenestene til offentlige helsetjenester at jeg like gjerne kan fortsette med helsesektoren. For det er ikke bare telefontjenestene det går på. Det er også denne greia, hva var det igjen, jeg tror det heter Pasienten i sentrum. For altfor ofte får jeg inntrykk av at det ikke er slik det er; at offentlige helseansatte mangler grunnleggende kommunikasjonsopplæring når det gjelder nettopp kommunikasjon med pasienter eller pårørende.

Ok. En ting er at legen sier “øøøh, jeg finner ikke hodet!” når vedkommende driver og presser rundt på magen din på svangerskapskontroll. Jeg kan leve med det, jeg så jo selv at babyen hadde et hode da jeg var på ultralyd, og jeg har aldri hørt om at fostre på mystisk vis mister hodet sitt underveis.

Noe annet er kommunikasjonen du får på f.eks sykehushotellet og på sykehuset.

Der du ankommer med et fødselsbrev med omtrent ett ønske: at jordmor snakker engelsk så dere begge forstår hva som skjer, og jordmor istedenfor foreslår at du oversetter alt til din mann mens du likevel ligger der med rier og ikke har noe bedre å gjøre.

Der ingen sier at de kommer til å komme inn midt på natten (gjerne rett etter at du endelig har sovnet) for å ta temperaturen på barnet ditt.

Der du får beskjed om å møte opp klokken 08.00 slik at den nyfødte kan undersøkes av barnelegen, og så ringer de klokken 07.00 mens du holder på å få mat i den bitte lille, og sier “hvor er dere? Kom med en gang!” så du avbryter matingen og har den sinteste babyen på hele Ullevål, så sint at legen ikke klarer å lytte ordentlig på barnet likevel.

Der du plutselig får beskjed om at de må ta ekstra blodprøver av barnet, og når du nervøst spør damen som holder rundt barnets ankel og tapper en fjerde sylinder med blod fra det hva det er som skal testes får du svaret “ jeg vet ikke”, kort og kontant.

Der du får beskjed om å bli en dag ekstra for det er mer som skal undersøkes, og du er nervøs og sliten og spør hvor alvorlig dette er og får svaret “spør legene i morgen heller” for det er akkurat slike svar som beroliger og gir en ok natts søvn.

Der måltider plutselig bytter tidspunkt men ingen får beskjed og dere møtes foran kantinten, fem forvirrede, nybakte mødre som er skrubbsultne men nettopp har gått glipp av lunsj fordi de kjørte åpningstider for helligdager på en mandag etter å ha forklart at det ikke er helligdag i dag.

Der, når babyen er sulten og gråter og gråter og gråter, og du ikke har melk nok og er på gråten selv, og du spør vaktlederen hva du kan gjøre, du får svaret “barnet ditt er sultent, du må gi det mat,” som om du ikke selv forstår at det er det som er problemet. Og du sier “ja, jeg vet det, men jeg har ikke nok å gi det og det er så ekstremt sulten at vi ikke klarer å roe det”  hvorpå vaktleder gjentar “barnet ditt er sultent, har du gitt det mat?”.

Der vaktleder ikke forstår norsk fra vestlandet og ikke snakker engelsk, slik at hverken du eller din mann klarer å kommunisere, så hun sier “barnet må få mat” uansett hva du spør om. Som f.eks “når får vi resultatene fra blodprøvene?”.

Der du kan bli så stresset av at denne vaktlederen er den eneste sykepleieren du får noe med å gjøre så du begynner å gråte i kantinen når du finner ut at vedkommende er leder for neste vakt også – tredje dagen på rad.

Der du er så lettet når du er vel hjemme igjen at du tenker at fy søren, dit drar jeg ikke tilbake til.

Men det stopper jo ikke der. Hva med helsestasjonen? Når du ringer og har forkjølet baby, og de ikke svarer før det har gått over en time, og du forklarer at barnet på fem uker er tett i nesen og hoster og har feber, hva kan du gjøre?

Svaret: “Det høres ut som barnet ditt er forkjølet.”
Og du svarer “ja, jeg vet det, det er derfor jeg ringer.”
Svaret: “Mange blir forkjølet om vinteren”.
(Smellet som kommer etterpå er telefonen din som du selv har kastet i veggen i det du innser det er dette du kaster bort tellerskritt og ventetid på).

Jeg lurer på om det som skal til for slike jobber er en særegen evne til å fastslå det åpenbare. Og jeg tenker takk og pris for internett. Og for den eneste telefonlinjen som hittil har fungert for oss: den til legevakten.