Jeg var så godt i gang med å klage på telefontjenestene til offentlige helsetjenester at jeg like gjerne kan fortsette med helsesektoren. For det er ikke bare telefontjenestene det går på. Det er også denne greia, hva var det igjen, jeg tror det heter Pasienten i sentrum. For altfor ofte får jeg inntrykk av at det ikke er slik det er; at offentlige helseansatte mangler grunnleggende kommunikasjonsopplæring når det gjelder nettopp kommunikasjon med pasienter eller pårørende.
Ok. En ting er at legen sier “øøøh, jeg finner ikke hodet!” når vedkommende driver og presser rundt på magen din på svangerskapskontroll. Jeg kan leve med det, jeg så jo selv at babyen hadde et hode da jeg var på ultralyd, og jeg har aldri hørt om at fostre på mystisk vis mister hodet sitt underveis.
Noe annet er kommunikasjonen du får på f.eks sykehushotellet og på sykehuset.
Der du ankommer med et fødselsbrev med omtrent ett ønske: at jordmor snakker engelsk så dere begge forstår hva som skjer, og jordmor istedenfor foreslår at du oversetter alt til din mann mens du likevel ligger der med rier og ikke har noe bedre å gjøre.
Der ingen sier at de kommer til å komme inn midt på natten (gjerne rett etter at du endelig har sovnet) for å ta temperaturen på barnet ditt.
Der du får beskjed om å møte opp klokken 08.00 slik at den nyfødte kan undersøkes av barnelegen, og så ringer de klokken 07.00 mens du holder på å få mat i den bitte lille, og sier “hvor er dere? Kom med en gang!” så du avbryter matingen og har den sinteste babyen på hele Ullevål, så sint at legen ikke klarer å lytte ordentlig på barnet likevel.
Der du plutselig får beskjed om at de må ta ekstra blodprøver av barnet, og når du nervøst spør damen som holder rundt barnets ankel og tapper en fjerde sylinder med blod fra det hva det er som skal testes får du svaret “ jeg vet ikke”, kort og kontant.
Der du får beskjed om å bli en dag ekstra for det er mer som skal undersøkes, og du er nervøs og sliten og spør hvor alvorlig dette er og får svaret “spør legene i morgen heller” for det er akkurat slike svar som beroliger og gir en ok natts søvn.
Der måltider plutselig bytter tidspunkt men ingen får beskjed og dere møtes foran kantinten, fem forvirrede, nybakte mødre som er skrubbsultne men nettopp har gått glipp av lunsj fordi de kjørte åpningstider for helligdager på en mandag etter å ha forklart at det ikke er helligdag i dag.
Der, når babyen er sulten og gråter og gråter og gråter, og du ikke har melk nok og er på gråten selv, og du spør vaktlederen hva du kan gjøre, du får svaret “barnet ditt er sultent, du må gi det mat,” som om du ikke selv forstår at det er det som er problemet. Og du sier “ja, jeg vet det, men jeg har ikke nok å gi det og det er så ekstremt sulten at vi ikke klarer å roe det” hvorpå vaktleder gjentar “barnet ditt er sultent, har du gitt det mat?”.
Der vaktleder ikke forstår norsk fra vestlandet og ikke snakker engelsk, slik at hverken du eller din mann klarer å kommunisere, så hun sier “barnet må få mat” uansett hva du spør om. Som f.eks “når får vi resultatene fra blodprøvene?”.
Der du kan bli så stresset av at denne vaktlederen er den eneste sykepleieren du får noe med å gjøre så du begynner å gråte i kantinen når du finner ut at vedkommende er leder for neste vakt også – tredje dagen på rad.
Der du er så lettet når du er vel hjemme igjen at du tenker at fy søren, dit drar jeg ikke tilbake til.
Men det stopper jo ikke der. Hva med helsestasjonen? Når du ringer og har forkjølet baby, og de ikke svarer før det har gått over en time, og du forklarer at barnet på fem uker er tett i nesen og hoster og har feber, hva kan du gjøre?
Svaret: “Det høres ut som barnet ditt er forkjølet.”
Og du svarer “ja, jeg vet det, det er derfor jeg ringer.”
Svaret: “Mange blir forkjølet om vinteren”.
(Smellet som kommer etterpå er telefonen din som du selv har kastet i veggen i det du innser det er dette du kaster bort tellerskritt og ventetid på).
Jeg lurer på om det som skal til for slike jobber er en særegen evne til å fastslå det åpenbare. Og jeg tenker takk og pris for internett. Og for den eneste telefonlinjen som hittil har fungert for oss: den til legevakten.