Stikkordarkiv: hverdagsliv

Her er til den sure mannen på polet

… bare at du sikkert ikke leser dette. Det er sikkert like greit.

Jeg kommer innom polet. Jeg kommer innom med barnehagesko til barnehagebarnet, tegnestifter til barnehagebarnet og en ekstra løvebamse så barnehagebarnet kan sove selv om originalløvebamsen er til vask. Jeg er ute etter vin i barnets årgang som jeg kan lagre til det blir gammelt nok til å nyte det. Jeg finner ingen slik vin: jeg kan ikke nok om vin til å vite dette, men visstnok er det slik at jeg bør vente til neste år. (Barnet er 2012-modell). Jeg bør vente til neste år og kjøpe en god portvin og la den lagre. Den er grei. Jeg takker for rådet og plukker med meg en flaske vin jeg kan dele med barnets far i løpet av helgen en gang.

Jeg ser meg om etter en pose når jeg står ved kassen, for dette var ikke et planlagt kjøp. Bare skoene var et planlagt kjøp. Og bamsen går jo lett under armen. Og tegnestiftene er jo ikke akkurat store. Det er nå, når jeg kjøper en ting til at jeg trenger noe å bære i.

Men jeg ser ingen poser. Jeg tenker det er greit, jeg er sikkert vimsete og halvblind, men de fikser sikkert det der i kassen. Står i køen. Leser etiketter istedenfor: jeg liker jo å vite hvor ting kommer fra.

Telefonen ringer. Den ringer akkurat når jeg står ved kassen.
«Jeg ringer deg raskt tilbake,» sier jeg og legger på etter jå ha nølt litt og lurt på om jeg skulle ta den, men det er noen jeg vil snakke med som jeg kanskje ikke få fatt i om de ikke vet at jeg straks ringer tilbake. Dette skjer i tre sekundene det tar deg å scanne vinen.

«Vil du ha en kvittering?» spør du, mannen i kassen.
«Nei takk,» smiler jeg. «Men jeg vil gjerne ha en pose.»

Om blikk kunne drepe hadde jeg vært død nå.
«Du var på telefonen,» svarer du som sitter i kassen. «Da jeg spurte om du ville ha en pose var du i telefonen.»
«Jeg tok opp røret og sa ringer deg straks tilbake,» presiserer jeg unnskyldene. «Og så la jeg på røret med det samme. Det var ikke meningen å fornærme noen.»

Du sier ikke at posen koster en krone.
Du sier ikke at jeg kan kjøpe en pose med meg.

«Posene ligger rett der!» Du tar deg tiden til å peke bakover til en boks som ligger ved andre siden av kassen. Noen i køen bak meg snur seg og ser bort mot posene.
«Jeg så ikke posene» innrømmer jeg. Jeg har tegnestifter og en gul løve og et par sko; hadde jeg sett posen ville jeg kjøpt den med.
«Nei. FORDI DU TOK TELEFONEN!»

Jeg burde si at det ikke var fordi jeg var på telefonen, men jeg blir så overrumplet over aggressive menn i kassen på polet at jeg istedenfor tar flasken i hånden og balanserer den med alt det andre mens det slår meg at helvete heller, en flaske hvitvin er ikke verdt dette, jeg burde returnert skiten til polet istedenfor.

«Har du ikke pose??» spør barnefaren og barnehagebarnet når jeg kommer ut fra polet, balanserende på duppeditter og vin som en poseløs forbruker.
«Nei,» sier jeg. «Man får ikke kjøpe pose om man ikke vet hvor de ligger på forhånd om telefonen ringer og du sier til vedkommende at du skal ringe tilbake. Det hadde visst vært bedre å la telefonen dure i vei.»

Barnefaren stønner. Han går inn i butikken og spør etter pose. Han ikke mobil eller løve eller nye barnehagesko eller tegnestifter, så selvsagt får han kjøpe en pose. En krone, koster den. En krone betaler han.

Rett skal være rett.

Vokt dem for magen

Det er ikke bare-bare å marsjere opp til noen på trikken og si «Fløtt deg, eg ve ha sete ditt!».  Eller, for å si det på en annen måte: «unnskyld, men kunne jeg få lov å sitte der?».  Gjør jeg det, vil jeg selvsagt ende opp med å spørre noen som nylig har hatt en operasjon, eller har en sykdom som gjør at de virkelig trenger å sitte. Og det etter man har banet seg vei gjennom en full 13-trikk i rushtiden.

Man skulle tro at folk kunne se det. Men de gjør ikke det; jo mer den vokser, jo mer usynlig blir den. Jeg snakker altså om magen.

Den gravide magen. Ikke sånn fjerde-måned-«jeg-lurer-på-om-alle-tror-jeg-spiser-for-mye-sjokolade»-magen, men sånn «shit-jeg-håper-ikke-vannet-går-på-trikken»-mage. Sånn mage som buler ut slik at magens eier umulig kan kneppe igjen jakken sin lenger.

Men den er altså usynlig. Omtrent hver dag er den usynlig, jeg kan telle gangene noen har gitt opp et sete til den store magen på en hånd. Og jeg snakker som en som har pendlet med 13-trikken så og si to ganger til dagen i løpet av hele svangerskapet.

Siden jeg er for pysete til å simpelthen spørre (jeg tenker: alle med øyne i hodet må jo se at det ser ut som jeg har spist en basketball – og at den spretter der inne), vurderer jeg å dytte magen min opp i ansiktet på noen, men jeg lærer fort dette: jo nærmere en gravidmage kommer, jo mer interessant blir telefonen, boka , vinduet eller tyggisen som er tråkket fast i gulvet i midtgangen.

En gang går jeg på bussen, helt fremme, der jeg ser et ledig sete. Mens jeg vagger meg mot det, skviser en tenåringsjente seg forbi og setter seg på det.  Det er da jeg tror jeg skal til å eksplodere, det er da jeg skal til å vise sinnadamens sanne sinna-ansikt. Men det er da jeg  (eller skal jeg si resten av passasjerene som holder på å bli utsatt for sinnadamen?) blir reddet av en treåring.

En treåring som roper «PAPPA SE, DER ER EN DAME MED BABY I MAGEN!»

Det skjer noe nytt, da. Tre stykker reiser seg på en gang, de ser litt flaue ut, riktignok, men de reiser seg.  Og sinnadamen sier «tuuusen takk» og synker sammen i det ene setet.

På andre siden av midtgangen vinker treåringen blidt.
«Jeg er tre år,» annonserer hun.
«Du er toppen av god folkeskikk», tenker jeg. Men jeg tenker også at jeg ikke har tid til å gå inn i en debatt om hva folkeskikk er med en fremmed treåring. Så jeg sier : «Jøss,  sånn som du oppfører deg trodde jeg at du var minst fire!».

Og treåringen gliser fornøyd.
Og sinnadamen får hvile ben og korsrygg i tre hele stopp før hun skal av.