Det er år 2000-et-eller-annet. Vi er en gjeng som flyr fra Heathrow, og selvsagt piper ene kameraten min i sikkerhetskontrollen. Ut med armene, spre beina, ta av skoene; du kan drillen! Etterpå freser han.
«Er det noe jeg hater terroristene for, så er det dette,» freser han. «Det er deres skyld!»

Spol fremover. Året er 2014. Flyplassen er Dublin. Jeg kjøper med meg en irsk whiskey-basert likør og en pakke assortert irsk øl.  Jeg skal til å betale da jeg bestemmer meg for å ta med en pakke til – som gave.  Det jeg ikke har fått med meg er at de nye sikkerhetsrutinene på Schiphol (som jeg skal fly gjennom) krever at hver eneste flaske pakkes ut av emballasjen og inn i en egen pose. En pose per flaske.  Posene er store, jeg kunne dyttet to puter inn hver av dem. Bak kassen river de ut første en ølflaske, så den neste; legger dem inn i en pose med kvitteringen opp, ruller sammen, går videre til neste.

Når vi endelig er ferdig har jeg sju bæreposer istedenfor en. Pluss en åttende for den opprinnelige innpakningen der det står hva som var i utvalget av øl.
«Har noen gått fra vettet?» spør jeg overrasket.  Mannen bak disken nikker oppgitt.
«Det tror vi noen gjorde for lenge siden,» påpeker han. «Men dette er altså en ny sikkerhetsregel…»
«Er verden tryggere med flere plastposer?» Jeg prøver å forstår resonnementet bak, men gir opp. Mannen bak disken sier han har gitt opp for lenge siden.

I Amsterdam må jeg gjennom ny sikkerhetskontroll. Ut med hver plastpose, ut med hver flaske.
«Det der er mange flasker,» påpeker en dame i sikkerhetskontrollen. Selvsagt piper jeg når jeg går gjennom, selv om jeg ikke gjorde det i Dublin.
«Det var en likør og to esker med assortert øl,» svarer jeg. «Jeg kunne fått plass til alt i samme pose om jeg ikke måtte pakke det slik!»
Hun ser på dem; pose med en flaske i. Ny pose med en flaske i. Jeg hadde ikke kjøpt ølen om jeg visste på forhånd at jeg måtte sløse bort så mye plastikk i samme slengen.

«Skal du drikke alt det der?» spør hun medd store øyne. Jeg spør nesten når anti-terrorpolitikk ble til anti-alkoholpolitikk,  men behersker meg og lar det være.  Men her har jeg altså trodd at det er sikkerheten vår alle disse snåle inngrepene skal sikre; mens egentlig vil de bare passe på at vi ikke drikker for mye.

«Ja, men ikke på en gang,» svarer jeg. Samler bæreposene igjen så jeg kan komme meg videre. Vet at neste gang kjøper jeg ikke assortert øl.  Det er for upraktisk, det er for mye sløsing.

Om ikke anti-terrorpolitikken virker ser i alle fall anti-alkoholpolitikken ut til å gjøre det.