Det finnes ingen homofile i Iran, har jeg blitt fortalt. Og det finnes ingen homofile i Sotsji. Om noen spør på hvilket grunnlag jeg kan sammenligne Russland med Iran, så har du et eksempel akkurat her.

Jeg har ikke talt ned til OL i Sotsji, rett og slett fordi jeg sliter med å engasjere meg i sport. Jeg er egentlig ikke så interessert i hvem som vinner. Du kan bombardere meg med navnene på norske OL-deltakere og kanskje jeg fanger navnet på en av dem og sier «å, er det han… skøyeløperen?» før du sier at «nei, han driver med curling». Dette er ikke en overdrivelse. Når noen snakker om OL er Google min beste venn.  Jeg er av typen sportsidiot som egentlig er idiot fordi de kan så lite om sport.

Det jeg derimot kan en del om er dette:  at FNs menneskerettighetserklæring fastslår at
1) Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter (…) 2) Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art (…) 3) Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet… osv.  Russland har signert denne erklæringen.

Det er ikke første gang OL holdes i et land der etterlevelsen av menneskerettighetene er diskutabel. Og det er ikke første gang det demonstreres i protest. Og det er nå jeg begynner å bli interessert for nå handler det ikke om sporten lenger og heller ikke om han fyren som enten driver med curling eller skøyter.

I det rampelyset falt på Kina da OL ble holdt der, var det noe som endret seg. Internettsensuren ble redusert. For slike som meg som har sloss mot the great firewall of China som en del av jobben min til tider var dette fantastisk. Jeg kan bare tenke meg hvordan endringen har vært for andre som dette ligger enda nærmere hos.  Så går OL over, og det gapet der informasjonen fikk filtrere ut og inn for å ikke gjøre kritikerne for sure ble raskt lukket igjen. Kritikerne dro, rampelyset ble slått av;  festen er over og det er mandag igjen.  Game over.  Ingen snakker om det lenger.

Russland 2014: Det finnes ikke homofile i Sotsji. Det minner meg om Iran for det finnes ikke homofile der heller. Forskjellen er kanskje denne: at etter OL finnes det kanskje homofile i Sotsji igjen. Kanskje de bankes opp, kanskje de arresteres, kanskje de får tennene slått ut, kanskje de  får bøter: når festen er over, mener jeg. Når ingen ser på. (Iran vil sannsynligvis fortsatt nekte at det finnes homofile der).

Dette blir en deprimerende post, men det var ikke meningen. Derfor kan jeg ikke gi meg nå. Derfor må jeg fortsette. For hør: det finnes et lite håp helt nederst på curlingisen. Nemlig dette – at etterpå, når lyset er slått av og verden har tatt kvelden og ser på rampelyset som skinner et annet sted, så er det kanskje noen som husker: kampen mot internettsensur i Kina. Kampen for homofiles rettigheter i Russland.

Det er få ting som endres over natten. Ofte trengs det drypp, drypp og drypp. Det er disse dryppene jeg heier på. Jeg er ikke fullstendig i mot å holde OL i land som sliter med å overholde menneskerettightene, for alle land har sine svin på skogen – men jeg ønsker meg en viktig endring i Det Olympiske Charter.

Det går ikke lenger an å si at OL bare handler om OL: hadde det vært sant ville jeg ikke visst hva OL var for noe. Jeg ønsker meg en endring i charteret slik at OL kan brukes for å fremme bedre forhold, for å holde vertslandet ansvarlig for de internasjonale forpliktelsene de har tatt på seg. Ok Kina: vil du ha OL? Tenk litt på det her med dødstraff og internettsensur. Ok da, ta med sporten også. Men alle vet hva problemene er i Stotsji, og vi later ikke som om vi ikke gjør det. Når tilstedeværelsen av OL gir en gylden mulighet til å prøve å påvirke, bør jo denne muligheten benyttes til det fulle.

Og etterpå, når festen er over, heier jeg på dryppene. Du vet den med begeret og dråpen? Det er verdt mer enn en gullmedalje, spør du meg.